From Lillehammer to Perth, the epic tale of the legends who went down under

Ait, dette kommer til å være bloggen vår under vårt opphold i Perth og kommer forhåpentligvis til å bli oppdatert relativt ofte.

Den 8. Juli dro vi ifra vårt kjære moderland ut på eventyr. Ruta vår var Oslo – London – Singapore – Perth. Ja, det er en lang flytur og ja, det er ikke fett å sitte stille i nesten ett døgn. Noe som kommer til uttrykk på fasaden og får en avdanket hippieråtte til å se friskere ut enn disse kara. Trettheten skulle vise seg å omforme to harmfulle norske studenter til to smuglende narkosvin. For da vi endelig kommer frem, blir vi møtt av en utrolig koselig tollvakt som var snill og tok oss ut av køen, for så å pakke ut begge koffertene, sjekke pc-tastaturet for dop (de tar en tøy bit, tørker over tastaturet, får så å putte den inn i en maskin som skanner denne tøybiten), og ikke minst spørre oss ut i detalj hva vi skal gjøre det neste året. Hyggelig start, men skulle fort bli hyggeligere. Planen er jo å finne et 4 soveroms mansion og i mellomtiden bo på hostel.

Vi hadde sannsynligvis funnet det jævligste hostell et som var å oppdrive i hele Perth, skitne rom, råttent internett, papir vegger\dører og ikke minst bare merkelige skruer som vandret i gangen på natta og hadde en tendens til å samle seg i trappa utafor døra vår å snakke høyt på ett eller annet asiatisk språk.

Kanskje ikke så rart ettersom at det er helt sykt mange asiatere i Perth, kanskje litt logisk ifht plassering i verden, men er faktisk en slags Chinatown rett ved sentrum rundt bar-og kaféstrøket i Northbridge. Dette har ført til at vi begge har blitt ekstremt rutinert på å spise med pinner, vi har faktisk spist krokodille ala Kina med pinner. Her ble det oppdaget at Tor Markus sannsynligvis har asiatisk blod i årene da det å spise med pinner (for første gang) kom litt for naturlig.

Vi flyttet til et annet hostell noen dager etter, Beatty Lodge, som ligger litt utenfor sentrum. Bare sånn at geografi-freaks kan følge nomaderuten. Hei mamma. Anyways, vi har jo måttet starte å snakke engelsk som jo er første språket her nede. Dette til tross for at mange innvandrere, og sikkert statsborgere, så å si bare snakker vietnamesisk, kinesisk, malaysisk osv. så nå i starten har ikke engelsken forbedret seg noe særlig. Vi har oppdaget at det å househunte uten bil ikke er så lett i en så stor by og det har vært mye vandring rundt i diverse suburbs. Er litt USA tilstander her og folk bruker veldig mye bil i hverdagen. Selv om Bernard, den skotske frisøren, sier at Perthies’ene egentlig går veldig mye. Vi fikk og bekreftet det vi hadde sett på nettet om at Perth har latterlig lite kriminalitet. Er så å si ikke noe annet enn helt vanlig storby-fyll bråk lørdag kveld. Ganske utrolig i en by med så sykt stor spredning i etnisk opprinnelse. Men mangelen på arbeidsledighet kan være en grunn for dette.

Vi har og funnet en sport som faktisk er minst like underholdende som fotball, nemlig en av Australias nasjonalsporter. Og nei, er ikke den fantastisk kjedelige kolonisporten cricket. Er heller ei rugby, noe vi ikke har sett ennå. Sporten heter ”Footie”, for oss ganske ukjent men spesielt live er dette helt latterlig underholdende. Skal ikke gå igjennom masse regler osv, ganske enkelt fordi ingen av oss kan dette. Skal sikkert forklare sporten når vi vet akkurat hvordan den foregår.

Kan jo forklare litt om været og div Australia; Er rundt 15 grader noe som er helt greit for å være vinter. Men alle hosteller her har nesten bare et laken som dyne, noe som er iskaldt. Hadde ikke forventet å fryse på natta i Australia og på det første hostellet var det bare ett ubeskrivelig ekkelt ”sengeteppe” en kunne legge oppå denne lakendyna. Dette var temmelig utelukket da bruksområdene til dette ”sengeteppet” tydeligvis hadde vært ”diverse” i flere år uten å ha blitt vasket. Altså kaldt på natta. Har ikke sett noen giftige skapninger ennå, mest eksotiske er vel Perths svarte svaner som de visstnok er kjente for. Men kommer vel uansett utfor en eller annen slange eller edderkopp i løpet av sommeren. Det er jo velkjent at det er venstrekjøring her i Australia, men som urutinerte engelskfarere er dette ganske uvant. Spesielt når dette gjelder alt fra rulletrapper til å se til ”feil side” når en skal over veien. Så må bare bryte ned barnelærdommen med å se venstre-høyre-venstre når en skal over veien.

Vi har vært på noen visninger, bl.a sett et vaskeekte crackhouse. Makan for et skittent jævlig hus skal du lete LENGE etter. Alt var ødelagt og\eller skittent, luktet heller ufriskt, og Nicklas fikk brekninger av en uvasket nasty dass bare for å toppe alt, så den visninga var over på 1 min. Vi har under husjakten oppdaget to fantastiske navn, gatenavnet Blackbutt Drive og Suburb’en Cockburn. Gøy. Så nå går dagene i å se på hus og shille. Etter lett misjonering har Nicklas blitt fan av radioresepsjonen noe som er ypperlig tidsfordriv i drittvær på kveldene.

Da var første kapittelet i denne fremtidige relativt fantastiske bloggen ferdig. Vi er rookies på blogg skriving så bare si ifra hvis noe skurrer eller hvor det er rom for forbedring. Vil avslutte med innholdet i en reklame som frekventerer på australsk tv og som er litt foruroligende med hensyn til nivået på tekstforfatterne til denne serien: ” How can N.C.I.S solve this murder when the only witness is BLIND?!?!?!.” Oh lord.

Til tross for en dårlig start på oppholdet har vi det nå som plommen i egget, plommene i eggene?, håper dere hjemme har det feiende flott.

See Ya mates, Aussie over n’ out til’ next time yaheard.